Forventningsavklaring fra 0-100

Jeg har stadig lurt litt på de ulike fasene vi mennesker erfarer gjennom et langt liv.

Hvilke lover, regler, krav og forventninger vi har til oss selv og andre. Selvsagt må vi ha struktur , men kan det bli for mye?

Vi presses inn i en og samme form uansett om vi passer eller ikke. De som blir hengende etter av ulike grunner, som for eksempel problemer med å mestre skolegangen, faller fort utenfor rammene.

Hvor stort rom er det egentlig for å tenke alternativt?

I 20-årene øker forventningene. Utdannelse, trening, helse, perfeksjonisme.

I 30-årene burde man ha startet etableringen av første hjem, barn, ekteskap etc.

40-årene kommer ofte smellen har jeg hørt mange sier( og selv erfart)

Hva skjedde? Vi har vært så opptatt av å lykkes i henhold til hva som er forventet av oss at vi plutselig våkner og skjønner at livet har blitt litt tomt og man føler seg helt tom. Jeg har hørt mange si at de føler livet er over.

Hvordan finner vi tilbake til vår indre drivkraft?

Og hva med de som ikke mestret et langt studium, ikke fikk barn eller giftet seg?

Hvor vellykket er de i følge normen? Hvordan finner man aksept for at man er god nok? Hvem sitter med "fasiten"?